Dette er enda et av de innlegge jeg har brukt lang tid på å skrive. Dette innlegget handler om kropp. Jeg skal skrive om kroppspress, og dele egne opplevelser og erfaringer med dere. Jeg er en jente som elsker å trene å være aktiv i hverdagen min, og det har jeg vært så lenge jeg kan huske. Jeg har aldri vært spesielt tynn eller spesielt stor, men alt er selvfølgelig relativt. Jeg har vært, og er fortsatt med i så mange forskjellige miljøer, som alle har veldig forskjellige syn på kropp og helse. I løpet av livet har jeg i gått på skolen, sunget i kor, spilt teater, trent på treningssenter, hatt forskjellige jobber og ikke minst danset, som jeg enda gjør. Samfunnet er kroppsfiksert som det holder, og sosiale medier, blader etc flyter over med syltynne modeller, veltrente kropper osv osv. I tillegg setter idrettene våre skyhøye krav til oss og utseende vårt. Spesielt vår idrett som er en veldig estetisk idrett. Vi er mer en flinke nok til å sammenligne oss selv med alle andre, og selvbildet er lett påvirkelig. Det jeg ønsker å legge spesielt mye vekt på i dette innlegget, er at man aldri vet hva noen andre har gått igjennom, og at man bør tenke over hva man sier.
I løpet av ungdomsskolen, husker jeg at jeg følte meg stor. Dette hadde egentlig ikke så mye å gjøre med hva jeg så i speilet, men med at mange av de andre jentene i klassen min, som både var tynnere med bedre trent enn jeg var, kalte seg selv feite. Kommentarer som “å, jeg er så feit!” eller ” Jeg har så store lår!”. Jeg husket at jeg satt i garderoben og så på disse fine jentene, og det at de kalte seg feite gjorde meg så forvirret og usikker på meg selv. De mente jo aldri noe vondt mot meg eller noen andre med å si det, men dette er bare en av mange mange mange lignende hendelser, hvor tynne jenter sier slike ting om seg selv. Grunnene til at folk sier dette kan være forskjellige, men en ting er sikkert: Kjære dere fine jenter, tenk litt over hvorfor dere sier dette, og hvem dere sier dette rundt!
Jeg er egentlig ganske komfortabel i min egen kropp nå, noe som har tatt meg ganske lang tid å bli. Så når jenter som er tynnere enn meg sier slike ting foran meg / til meg, så vet jeg virkelig ikke hva jeg skal si eller tenke! For det første får det meg til å tenke over meg selv, hvis hun er feit, hva er jeg da? Og det er jo helt latterlige tanker, for ingen av oss er det! Og hva skal jeg liksom svare? Vil du ha en bekreftelse på at du er tynn? Vil du ha råd? Jeg aner ikke hva jeg skal si. Det er en ting å ha behov om å snakke om kompleksene sine, men det er en annen ting å bare slenge ut en kommentar om slike ting uten å tenke helt over hvor man er eller hvem man er med.
I danseverden er de aller fleste jentene veldig tynne, og da jeg flyttet hit til Lillestrøm følte jeg meg veldig stor i forhold til alle, og selvtilliten min var ganske lav. Og det var egentlig litt uvant, fordi året før jeg flytta drev jeg veldig mye med styrketrening og oppholdt meg mye på treningssenteret, og der var jeg ganske “liten” i forhold til de som hadde trent lenge og mye. På treningssenteret var gjerne “komplekset” at man ikke hadde nok muskler. Før jeg flyttet var jeg egentlig på et ganske greit sted i forhold til at jeg var fornøyd med kroppen min, så det å komme til et så annerledes miljø for godt var ganske utfordrende. Jeg har jo danset lenge og alltid følt meg litt større enn alle andre, men det å være i det miljøet hele tiden er veldig annerledes.
I løpet av årene jeg har danset har jeg fått beskjed om å bli tynnere, og ikke alltid på en måte jeg synes er helt OK. Jeg skjønner veldig godt at jeg har valgt en idrett som er veldig opptatt av utseende, og at forholdet mellom partnerene samt “looken” på gulvet er veldig viktig. MEN en slik beskjed gitt på feil måte kan få skremmende konsekvenser. For meg fikk det også konsekvenser. Jeg fikk et enda mer anstrengt forhold til mat, og det er ekstremt vanskelig å ha et så vanskelig forhold til noe så viktig! Jeg fikk dårlig samvittighet for alt mulig jeg spiste, og jeg klarte ikke å kose meg med mat. Hadde det ikke vært for at jeg hadde Sverre og gode venner som passet på meg, tror jeg det kunne blitt en alvorlig spiseforstyrrelse. Å ha et anstrengt forhold til mat er jo å ha en spiseforstyrrelse, men det er lett at det går de pårørende lett forbi siden det ikke gjør så mye ut av seg kanskje. Sverre og en av kompisene våre som var med meg veldig mye la merke til at jeg spiste lite og sjeldent, og satt seg ned med meg og sa at de var bekymret for meg. Jeg nektet selvfølgelig for at jeg hadde en spiseforstyrrelse, men i ettertid innså jeg at jeg faktisk hadde nettopp det. Takket være at de to passet så godt på meg, så utviklet det ikke seg til noe mer alvorlig.
I den “normale” verden får jeg jo faktisk kommentarer på at jeg “har blitt så tynn” eller at jeg er så trent. Så kommer jeg tilbake i dansestudio der alle er tynnere enn meg, så drar jeg på treningssenteret der alle er mye større og mer muskuløse enn meg. Alle miljøer har sine egne idealer, og jeg skal fint innrømme at det er skikkelig lett på bli påvirket og knekke under presset. Jeg skal også innrømme at jeg kjenner på det å ville være tynnere eller mer trent. MEN det jeg også kjenner på, på første gang på lenge er at jeg er fornøyd med hvor jeg er nå, og koser meg med mat, samt trening. Jeg er veldig glad i å trene, og jeg er veldig glad i å lage meg nye mål – både når det gjelder utholdenhet, utseende, styrke og lignende. Men det å klare å være fornøyd med kroppen man har gjør alt mye lettere, ALT! Hvertfall for meg. Jeg synes det er lettere å trene, lettere å kle meg, lettere å kose meg.
Jeg har så lenge hatt komplekser med å ha på trange klær. Hatt komplekser med å vise meg i bikini. Hatt komplekser med hvordan jeg har sett ut. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke enda er 100% fri fra dette. Det vil jeg trolig aldri bli heller, men jeg er på god vei på å ha et skikkelig sunt forhold til mat. Jeg kan ikke holde på å telle hver en kalori jeg spiser, da blir jeg helt rar i hodet. Jeg gjorde dette en periode, og jeg brukte så mye energi på å tenke over akkurat hva jeg spiste, og dersom jeg ikke hadde forbrent like mange kalorier som jeg hadde spist, kunne jeg stress trene før jeg la meg, eller gråte meg i seng fordi jeg var så redd for å legge på meg.
Rundt juletider i fjor, tok jeg et skikkelig oppgjør. Jeg bestemte meg for å ta et par PT timer med en personlig trener. Han hjalp meg med i få i gang strukturert styrketrening igjen samt ta et oppgjør med hvordan jeg spiste. Jeg la om til en enkel filosofi – Trene masse, spise masse. Rett og slett. Det har hjulpet meg så mye! Med mer mat i systemet klarer jeg mye mer, orker mer, får mindre hodepiner osv. Jeg jobber fortsatt mot en sunnere, sterkere meg, men forskjellen fra tidligere er at jeg er fornøyd nå også, og det gir meg selvtillit til å stå på videre.
Det er fortsatt dager der alt føles håpløst, der jeg er misfornøyd med meg selv, og der jeg får dårlig samvittighet for noe jeg har spist. Men de dagene blir sjeldnere og sjeldnere. Helt uten slike dager er vel ingen, men jo færre jo bedre. Jeg mener at så lenge du kan gjøre alt det du vil med kroppen din så burde det vel være det viktigste? Å kunne leve livet akkurat slik man vil uten at kroppen din skal sette en stopper for det. Å selvfølgelig, er det noe spesielt man må gjøre for sin idrett så får man gjøre det da, men det skal gjøres riktig og sunt.
Jeg vil understreke hvor viktig jeg synes det er å tenke over hva man sier! Ord kan være så farlig, selv om de ikke nødvendigvis er ment vondt. Jeg har fått kommentarer som: ” Du har litt sånn feite armer”. Ok…? Hvorfor trengte du å si det til meg? For et år siden hadde en slik kommentar satt meg helt ut! Og hadde jeg fått en lignende kommentar angående de områdene jeg virkelig har komplekser kunne dette fortsatt ha gjort store skader. Man begynner jo å tenke masse rare tanker. “Har jeg virkelig feite armer?” Med mindre man har en god grunn til å slenge en slik kommentar – la være. Du vet aldri hva noen har gått igjennom, så vær snill, alltid.
De aller fleste vet ikke at jeg hatt slitt skikkelig med mitt forhold til mat, for jeg har aldri vært sykelig tynn for eksempel, så det har ikke vært direkte synlig. Så når folk har spøkt eller tullet med ting som har med det å gjøre med meg har jeg blitt veldig lei meg og satt ut. Så med mindre du kjenner personen du snakker med ekstremt godt, skal du være ytterst forsiktig med hvilke ting du tuller med.
Igjen, du vet aldri hva noen har gått gjennom, eller sliter med, så tenk deg litt om før du snakker. Vær omtenksom, alltid, og spre positivitet!
xoxo
