I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Og som dere ser over er det en dag som markeres i mange mange land i hele verden. Dette med psykisk helse synes jeg er sååå viktig, og jeg vet godt hva det har å si. Personlig vil jeg si at jeg har ganske god psykisk helse nå, men den har blitt satt på mange prøvelser.
Dette innlegget er på ingen måte ment som en “klage” post, men mer en “opplysende” post. Vi blir alle eksponert for en tilsynelatende perfekt verden på internett, men jeg tror at veldig veldig mange av de som fremstår “perfekte” faktisk sliter mentalt, i forskjellig grad.
Personlig har jeg alltid vært en veldig pliktoppfyllende jente som har trivdes mye å gjøre på. Men det er en bakside. Siden jeg alltid har vært relativt skoleflink blir det automatisk litt forventninger. Jeg føler ikke at for eksempel foreldrene mine satte veldig store strenge krav eller noe, men det opparbeider seg likevel en forventning hos både andre rundt deg, som lærere, venner familie, og ikke minst, hos seg selv!
Jeg har alltid hatt mye støtte, og fått høre at så lenge jeg gjør mitt beste er det mer en godt nok, noe som er veldig betryggende og noe jeg tar med meg den dag i dag. Men jeg husker likevel hvor syyykt frustrert og skuffet jeg var om jeg ikke forsto / fikk til noe slik jeg ønsket. Og disse forventningene man setter til seg selv er beinharde og skaper mye stress og uro. Det gjorde det hvertfall for meg til tider.
I tillegg er jeg jo en idrettsutøver. Dette er nok en arena man skal prestere på. Man investerer sååå mye tid og penger i det, og persolig har jeg ofte kjent på følelsen av å være redd for å skuffe. Skuffe meg selv. Skuffe partneren min, trenerne mine, osv osv. Går det dårlig kan det være beinhardt å unngå å falle i negative tanker, og det kan være så vanskelig å se lyst på fortsettelsen. Det er flere ganger gjennom karrieren min der jeg bare har hatt lyst å slutte. Man tenker at “nok er nok”, “dette orker jeg ikke mer” osv. Og uten oppmuntring og støtte kan det godt være jeg hadde sluttet en av de gangene.
Til slutt vil jeg skrive kort om følelsen om å “passe inn”. Selv om jeg gjennom årene alltid har hatt mange gode venner, har jeg også vært i mange miljøer og flyttet til nye steder. Dermed vet jeg godt hvordan det er å være helt ny et sted og kjenne på følelsen av å ønske å passe inn.
Jeg er veldig utadvent og liker å bli kjent med nye mennesker, men når man er helt ny et sted og ikke kjenner noen kan det være skikklig vanskelig! Det tok vel rundt 1 år før jeg fikk meg noen virkelig gode venner. Venner jeg er så heldig å ha enda. Men poenget mitt er at det var tøft det første året. Det å ikke ha noen å være med i alle pausene, å ha noen å henge med osv. Og det tar på!! Selv om jeg hadde venner på dansingen og hjemme i Haugesund. Og det resulterte i at jeg ikke hadde det helt topp det første året. Men heldigvis så snudde det for meg, og jeg har det helt fantastisk her og føler meg som hjemme nå.
Lang historie kort. Jeg vil tro at så godt som alle sliter psykisk i løpet av livet, i mindre eller større grad. Personer som meg selv, som i utgangspunktet er veldig utadvent og sånn, har hatt vanskelige perioder psykisk. Det hender det fortsatt at jeg har i perioder. Men det er sååå viktig at man ikke går å bærer på dette alene. For meg hjelper det alltid å få snakket om det som plager meg. Snakk med noen du stoler på. Dette kan være familie, venner eller bekjente. Har du ingen slike du vil prate med kan du også kontakte helse personell!
Man kan for eksempel prate med fastlegen, røde kors, helsesøster eller ligende.
Du er ikke alene. Og det er noen som vil høre på deg. Uansett hva det er, stort eller smått, mener jeg personlig det er viktig å søke hjelp. Sammen er vi sterkere, og da kan man komme seg gjennom det aller meste. Det er ingen skam å be om hjelp, snarere tvert imot, det er fantastisk modig!
Husk å være snille og gode med hverandre. Hør på hverandre, og hør etter. Ta vare på hverandre. Det skal så lite til. Si hei. Smil. Inviter en som sitter alene til å sitte med dere, osv.
Vær raus.
xoxo
