Da er vi benka på flyplassen i Stavanger og venter på siste fly hjem. Det har vært en lang dag, men samtidig har den gått veldig fort. Vi har jo dansa Norgesserie her i dag, så kreftene er i alle fall godt brukt. Dagen i dag har gitt oss to runder standard og to runder latin, og resultatet ble både en skikkelig opptur og en skikkelig nedtur. Vi vant standarden som var helt supert, og fikk en skuffende 4.plass i latin. Da går man ut med mildt sagt blanda følelser! På den ene siden er man skikkelig glad og fornøyd, og på den andre veldig skuffa.
Dansen er noe vi legger mesteparten av livet vårt ned i, så det er klart man blir svært følelsesmessig involvert. Når man får et godt resultat går man som regel smilende ut og henter premien, og når man får et skuffende resultat varierer reaksjonen veldig. Noen ganger så er man så skuffa at man ikke klarer å holde tilbake tårene, andre ganger klarer man å ta seg litt sammen og presse frem et smil. Hvordan burde man reagere liksom? På en side tenker jeg at så lenge man “oppfører seg” så kan man reagere som man vil, og personlig prøver jeg alltid å ta det med et smil, eller hvertfall uten å se sur ut – men ikke alltid det fungerer like godt hvis følelsene overtar. 
Så er jo spørsmålet hvorfor resultatet ble som det ble, det er ikke noe man kan gjøre noe med foruten om å danse så godt man kan. Alle må bare gjøre sin “jobb” og danse så bra de kan. Desverre driver vi med en sånn sport der det kan være korrupsjon under dømmingen, og taper man av den grunn er det jo selvsagt forferdelig kjedelig, og kanskje enda mer skuffende ettersom det ikke hadde hatt noe å si hvor bra du dansa. Noen ganger er det smak og behag fra dommerne sin side, noen ganger danser man ikke sitt beste, og andre ganger danser rett og slett andre bedre! 
Det jeg synes er så viktig er å bevare vennskapene innenfor sporten. Det synes jeg dagen i dag var et fantastisk bilde på. Etter konkurransen var ferdig var det utveksling av gratulasjoner og klemmer, og vi hadde det svært hyggelig i garderoben til tross for både skuffelse og glede over resultatene.
Vi har jo noen av våre aller beste venner innenfor samme sport, og vi unner hverandre jo alt godt, så det at man klarer å legge konkurransen bak seg er viktig. Selvfølgelig skal man ta med seg lærdom/ resultatet/ dansingen eller hva man vil, men kunsten er å ikke la det gå ut over noe annet. Vil gi en shoutout til jentene i garderoben i dag, så mye deling, samarbeid, latter og prat. Til syvende og sist er det vel det som er viktig? Jeg er i hvertfall ikke interessert i å drive med en sport der alle skuler på hverandre og ikke kan ha det hyggelig sammen.
På gulvet er det konkurranse, og jeg forventer intet mindre enn at alle gjør sitt beste, det gjør jo alt mye mer spennende. Men det kan være vanskelig å kontrollere følelsene sine når det er noe man legger all sin energi og tid i, når det ikke går veien, men jeg synes de fleste i vår idrett er veldig flinke til å holde miljøet hyggelig, og det er noe jeg håper alle setter pris på og fortsetter med. Det er lov å være skuffa, lov å gråte, lov å være glad, og alt i mellom så lenge man oppfører seg fint med folkene rundt seg – det er hvertfall min mening.
Og med det tar vi denne konkurransen og all dens innhold med oss i bagasjen fremover. Vi tar med oss både glede og lærdom, og oppsummerer med at det har vært en fin dag, en fin konkurranse. Nå er det bare å dra hjem å jobbe på videre!
Har du noen tanker rundt reaksjoner på diverse idrettsarrangementer?
Håper du har hatt en super helg!
xoxo