Dette er uten tvil et innlegg jeg synes er litt utfordrende å skrive. Man investerer så mye tid, følelser og krefter inn i et sånn mesterskap, så det hele blir en veldig emosjonell opplevelse. Jeg vil starte med å si at vi hadde et fantastisk mesterskap! Altså for en dag!
Vi danset en presentasjonsrunde i hver gren, som bare var så moro, og føltes bra fra første trinn. Noen timer senere fulgte finalene i hver gren. Vi danset til sammen 4 solo danser og 6 felles danser i finalerundene. Solodansene var Slowfox, Quickstep, Chachacha, og Jive.
Vi vant hele standard delen av konkurransen og koste oss så mye. Og når standard delen var over var jeg bare så vanvittig gira for latinen også!! Jeg var altså så gira hele dagen at jeg bare ville komme i gang med finalen. Jeg følte sånn på at vi var klare, vi var samdansa, og rett og slett klare til å vise hva vi var gode for. Jeg kjente på en vanvittig støtte fra salen og koste meg både på og utenfor gulvet.
Etterhvert som konkurransen nærmet seg slutten visste vi at det var uhyre jevn etter latinen. Jeg føler ikke vi kunne gjort noe annerledes dansemessig. Vi kjørte på fra start til slutt og koste oss hele veien! Jeg får ikke sagt det nok faktisk. Dansing er både fysisk og psykisk krevende, men noen ganger føles det ut som en drøm. ja, man blir sliten, men man stoler på at kroppen har kontroll på teknikken man har øvd så lenge på, og fokuserer på en eller to arbeidsoppgaver. Hver en dans var givende, morsom og full av energi, og jeg har kun positive minner fra dansingen.
Da den siste finalen var over visste vi at det var vanvittig jevnt. Vi ante ikke hvordan resultatet kom til å bli, men vi visste at det kom til å være lite som skilte gull og sølvmedaljen. Minuttene gikk, og den ene klassen etter den andre fikk premiene sine. Vår klasse er helt til slutt. Jeg tror aldri jeg har vært så nervøs noen gang før et resultat. Vi hadde gitt alt – men var det nok?
6 – 3.plass ble ropt opp. Da var det kun oss to parene igjen, kun sølv og gullmedaljene igjen. Så kommer det lyd fra høyttalerne: ” Og vinnerne av sølvmedaljen er….. Oi nå ble det stille her….. Par nummer…….seksti……åtte – Sverre og Ronja! ”
Hjertet mitt sank. Jeg løfta haka, gikk utpå gulvet, gjorde vårt komplement og prøvde så godt jeg kunne å putte på et smil. Vi hadde jo hatt et så fantastisk mesterskap. Det var vel bare at det gjorde det så ekstra tungt å tape.
Vi fikk 292,70 poeng, og førsteplassen fikk 293,07. Det er 0,37 poeng i forskjell. Jeg skal ikke skjule at det var veldig tungt. Så nære, men likevel føles det så langt unna. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. Men etter premieutdelingen opplevde jeg så mye kjærlighet. Gode klemmer og ord fra våre konkurrenter, fra våre venner, støttespillere og familie, og flere.
Etter mesterskapet har jeg fått så mange fine meldinger, så mange hyggelige kommentarer osv, så det har vært helt vanvittig koselig. Så tusen hjertelig takk til alle som har sendt oss hilsener, det setter vi ekstremt stor pris på!
Det var selvsagt veldig trist at gullet glapp, men nå må vi legge det bak oss og se fremover. Vi skal ta med oss den fantastiske opplevelsen, den gode dansingen og alle de flotte opplevelsene vi fikk i hallen.
Tusen takk til vårt team, vår familie, våre sponsorer og alle våre venner. Vi hadde det fantastisk på gulvet, og vi gir ikke opp!
We love you!!
xoxo
