I disse dager raser debatten om ungdom og merkeklær, og det er absolutt en debatt som engasjerer meg veldig, så jeg tenkte jeg skulle dele litt tanker og erfaringer rundt dette. Jeg synes det er helt naturlig og dessuten helt innafor å ønske seg, og også kjøpe seg dyre klær. Mitt problem med dette oppstår i det man begynner å forskjellsbehandle rundt dette, og når man begynner å betale svimlende summer, der man ikke lenger betaler for kvalitet med for et navn.
Et annet problem er at folk får/kjøper alt de vil ha, i det de sekundet de ønsker seg det. Mange må ikke ønske seg det lenge, eller bruke lang tid på å spare opp penger til det, og dette tror jeg gjør at mange ikke setter like mye pris på det man kjøper. Noen kjøper jo også så mye at det bare blir hengende i skapet med lappen på!
Det største problemet, spør du meg, er ukulturen som oppstår med forskjellsbehandling. Kommentarer som ” Er du fattig eller?”, “Har du ikke noe fra det merket?” eller “Har du klær fra Cubus??” Altså hva i alle dager….Og enda en ting jeg virkelig aldri kommer til å skjønne er at folk skal klage over at ting har blitt kjøpt på salg. Altså HVA? Skal du først ha noe dyrt er det jo ingenting som er bedre enn å finne det på salg?! Det har jo slettes ingen verdens ting å si hvor klærne dine er fra, det er da mennesket på innsiden som har noe å si.
Dette “fenomenet” er ikke bare blandt ungdommene på skoler rundt omkring, men også i mange idretter. Her snakker jeg selvsagt kun av egen erfaring og samtaler med venner og bekjente. Også i dansingen har vi “merkeklær”. Treningstøy som er laget spesielt til dans, og dansekjoler som lages av veldig kjente store merker innenfor dans.
Jeg har hatt dansekjoler fra både et av verdens mest kjente dansekjole-merker, jeg har hatt brukte kjoler, og jeg har hatt kjoler fra helt ukjente designere/syersker, og alt mellom. Det har absolutt vært forskjeller på kjolene opp gjennom, men en av de jeg har vært minst fornøyd med var faktisk den fra det store kjente merket. Kjolen var nyyydelig. Jeg elsket den. MEN jeg følte jeg fikk så vanvittig lite for pengene. Dette var en kjole jeg kjøpte helt uten stener, og den kostet mer enn noen andre kjoler jeg har hatt, som har kommet med stener. Jeg stenet den selv og kjolen ble vakker, men som sagt, jeg føler jeg kan få mye mer for pengene, og få en MINST like vakker kjole for en helt annen pris et annet sted.
De beste danserne trener og konkurrerer alltid i de store kjente merkene, så det er jo ikke rart at mange ønsker seg merkene. Man forbinder det automatisk med suksess eller noe bra, og man ønsker seg den følelsen. Men igjen, jeg føler at på et tidpunkt så betaler man ikke lenger for kvaliteten, men for navnet. Slik ser jeg for meg at det også er i mange idretter. Skoene den beste bruker, treningsutstyret den sterkeste bruker, sminken den “peneste” bruker eller kosttilskuddet den raskeste tar. Man blir påvirket.
Jeg tror det har så mye å si hvilket miljø man tilbringer tid i. I mange miljøer oppstår det forskjellsbehandling rundt dette. Men alle har ikke råd til å bruke penger på de dyreste merkene. Og hvorfor skal man det? Kvalitet over kvantitet? Til hvilken pris? Jeg er absolutt en av dem som stemmer for kvalitet over kvantitet for å spare miljøet, og for a ha klær som varer lenge. Men når du får samme eller lignende kvalitet til en brøkdel av prisen ser jeg ikke lenger poenget.
Spør du meg er det viktigste å ha klær man føler seg komfortabel i, som gjør nytten, og som ikke gjør at du går personlig konkurs. Det er dessuten ikke hvilket merke det er som avgjør om noe er fint eller bra. Jeg har mesteparten av mine klær fra kjeder som H&M, Cubus, Bik Bok osv, men jeg har også plagg fra alt fra Coop og Europris til Calvin Klein. Men det har skjedd såå mange ganger, gjerne spesielt på dansingen, at jeg har brukt en tunika fra typ Gina Tricot, stylet den litt om og brukt det som skjørt på trening, og jeg har fått så mange komplementer og spørsmål om hvor det er fra. Mange ganger ser de som spør ganske overrasket ut når jeg svarer hvor det er fra, og kanskje at jeg fikk det på salg for under en hundrelapp.
Omring deg med folk som respekterer deg for den du er, og ikke hva du har på deg. Og er du i en gjeng der du føler dette er et problem – du er tvilsomt alene om det i gjengen. Ta et ansvar, ta et steg og si hva du tenker. Kanskje blir resten av gjengen super letta og dere kan få et mer avslappet forhold til å gå i hva dere vil.
Alle ønsker seg noe fint, noe dyrt, noe ekstra. Det er 110% lov! Mitt kanskje største tips på tampen, skriv ned alt du ønsker deg! Se an, følg med. Kanskje det dukker opp så salg, kanskje dukker det opp et billigere alternativ, eller kanskje du innser at du faktisk ikke har behov for det likevel. Gi avgjørelsen litt tid. Da er det desto morsommere å faktisk kjøpe/få seg noe man har ønsket seg lenge.
Har du noen tanker rundt denne debatten? Del de veldig gjerne med meg i kommentarfeltet under!
Jeg ønsker deg en strålende dag videre!