Noen dager er det skikkelig tøft å være både kjærester og dansepartnere. Vi er jo på toppen av alt samboere, så vi er stort sett med hverandre bortsett fra formiddagene når vi er på hver vår jobb.
Vi har allerede vært sammen, både som kjærester og dansepartnere i 5 år, så vi begynner å få litt erfaring hehe!! I starten var det faktisk skikkelig vanskelig, og vi har måttet lære oss å kommunisere og jobbe sammen på en helt annen måte en vi gjorde da.
Man lærer hverandre å kjenne på en helt spesiell måte når man er oppå hverandre basically 24/7. På både godt og vondt. Og nå etter 5 år kjenner vi hverandre ekstremt godt! Så vi vet som regel når den andre trenger litt tid i fred, eller når man trenger litt opp-backing. Vi har også gått gjennom timesvis av prat for å bli enige om, og finne ut hvordan vi skal jobbe best mulig sammen.
I starten krangla vi vanvittig mye, det gjør vi heldigvis ikke lenger. Krangler vi? Absolutt!! Men ikke på langt nær så mye som i starten. Dette har nok mange årsaker, som for eksempel:
-Vi var bare 17 år.
-Ingen av oss hadde vært i et så alt-oppslukende forhold før.
-Og vi var begge i en helt ny fase av livet.
Jeg hadde akkurat flytta hjemmefra, og starta på ny skole på et nytt sted. Jeg var derfor veldig spent og usikker, og Sverre ble på en måte min trygghet her. Etterhvert som tiden gikk fikk jeg meg jo mange fantastiske venner og nå føler jeg at dette er et hjem for meg. Men før jeg ble så trygg ble det jo Sverre jeg var mest med.
En ting som enda er noe av det vanskeligste med å danse sammen med sin samboer, er at det er fort gjort å ta med seg ting fra dansetreningen hjem, eller motsatt, ta med seg ting fra livet ellers inn på dansetrening. På dansetrening må man diskutere og prate sammen for å komme frem til hvordan ting skal gjøres, og dersom det dukker opp mange uenigheter er det fort gjort å bli irriterte på hverandre.
Vi har sykt mange sånne “triks” for å holde temperaturen i diskusjoner nede, og som regel fungerer det veldig bra. Men noen dager tar bare følelsene overhånd! Så når det stormer som værst, om vi for eksempel har en skikkelig krangel på privaten, er det vanvittig vanskelig å gå inn i et studio og samarbeide godt. 
Vi kan jo risikere at dette skjer på en konkurranse også, og da er det desto viktigere å bare ta seg sammen. Men vi merker stor forskjell på å konkurrere/trene dager vi er “uvenner” og på gode dager. Det blir en helt annen kjemi, og et mye bedre samarbeid. Når man er sure på hverandre får man jo bare lyst å sabotere for den andre haha, men det funker svært dårlig når man konkurrerer sammen. Men det er også en øvelses-sak, og noe man MÅ snakke om på forhånd, samt øve på. Jepp – øve på!
Vi har øvd masse. Og ja, det hjelper! Det føles dritt, det føles falskt og tilgjort, men det funker. Ikke alltid, men de aller fleste gangene. Vi har snakka vanvittig mye om hvordan vi vil ha ting på trening/konkurranser. For der er man forskjellig. Har du for eksempel tenkt over følgende:
-Hvordan vil du bli fortalt konstruktiv kritikk?
Takler du det bra, eller går du fort i forsvar?
Tenker du over tonefallet det blir fortalt i ?
-Hva trenger du å gjøre hvis du blir skikkelig irritert/sur i en situasjon du må prestere i?
Trenger du luft og stillhet?
Trenger du å prate om det?
– Kan det jeg sier nå bli oppfattet på feil måte?
Dette opplever vi mye, den andre oppfatter noe på en helt annen måte enn det var ment, og det oppstår misforståelser…
Men dette kan også lett unngås ved å være litt obs på det.
Alle har vi gode og dårlige dager. Noen dager klarer vi å gjennomføre alt vi har øvd på, klarer å beholde roen i vanskelige situasjoner, og vi klarer å spille hverandre gode!! Andre dager tar følelsene helt overhånd og man står plutselig å gråter på trening. Begge er en del av livet. De dårlige dagene føles grusomme, og oppleves som om de aldri vil gå over. Men det gjør de jo.
Og jeg tror de er helt nødvendige for å lære. De oppleves alt-oppslukende og grusomme når man er oppi dem, men i etterpå-klokskapens lys pleier man å kunne ta lærdom fra dem. Hva kan jeg gjøre annerledes neste gang?
Ja, for man må faktisk som regel starte med seg selv. Det er sååå lett å legge all skyld på den andre!! (Og for all del, noen ganger er det jo den andres feil haha!) , men selv da tror jeg at man bør ta en titt på seg selv først. Vanskelig…men nødvendig.
Jeg tror bevisstgjøring og kommunikasjon er utrolig viktig for å ha et fint partnerskap! Hvilket som helst partnerskap. Av og til klarer man å finne ut av ting selv, mens andre ganger må man kanskje ha hjelp fra noen utenfra. Dessuten: ikke bare ta lærdom av de dårlige dagene, men også de gode. Hva gjorde vi som fungerte nå? Hvorfor var denne dagen så fin?
Dette er et emne jeg kunne skrevet enda mer om, og det kommer nok mer om det senere. Men per nå i kveld, er det på tide å runde av. Jeg mener at et godt partnerskap er noe man må jobbe for. Selvsagt bør det gjerne ligge en grunnleggende god kjemi der, og at man trives i hverandres selskap. Men på et tidspunkt tror jeg alle trenger å legge inn litt innsats. Hør på den andre, hjelp hverandre og spill hverandre gode. Lettere sagt en gjort noen dager – men det hjelper masse.
Dette ble et langt innlegg på en onsdags kveld, så takk for at du har lest det! Jeg håper at noen kan ta litt lærdom fra oss, og virkelig ta tak i seg selv og snakke sammen for å finne de beste løsningene. Det skal jeg jobbe videre med selv!
Nå er det leggetid,
God natt fine dere!