Noe uker innendørs venter oss, og for å være helt ærlig tror jeg vi alle må smøre oss med mye tålmodighet fremover når det gjelder å få den normale hverdagen vår tilbake. Det blir fort lenge til neste utenlandsreise, lenge til neste store samling av mennesker, og for vår del lenge til neste konkurranse. Jeg tror også personlig at det kommer til å ta desto lenger tid før mange føler seg helt trygge igjen. Dette er liksom så skummelt og ukjent at det å gå tilbake til normalen vil være en ganske stor vending å ta.
Det vi åpenbart merker stor forskjell på hos oss er hvordan livet som danser ble snudd på hodet. Livet som danser er vanligvis både tid og penge krevende, og innebærer mye reising, mye trening, mange timer, og mange konkurranser. Mange steder der folk samles. Og nå får vi kun være et par i studio om gangen! Da snakker vi kontrast fra å alle være stappa inn i en garderobe, til å ikke ha lov å være i samme studio.
Dansing er, internasjonalt, en super merkelig sport på mange områder! Nå oppleves det riktignok ikke noe særlig merkelig for meg lenger etter så mange år i det, men når man ser på det utenfra eller forteller om visse ting til andre, så innser man at jo, noe er ganske rart! For eksempel, alle, altså både gutter og jenter, store og små, skifter i samme garderobe. I Norge er det riktig nok vanlig med adskilte jente og guttegarderober, men med en gang du er ute av Norge er dette ikke lenger et faktum. Garderobe er garderobe, punktum.
Jeg synes jo dette er mega praktisk, og blir nesten litt stressa av å ha forskjellige garderober. Det er jo bare såååå mye mer praktisk å ha Sverre i samme garderobe. Plutselig trenger jeg hjelp til å brune rygge, lukke kjolen, eller gå gjennom noe før runden. Når man er i forskjellige garderober må man a) Drive å tekste/ringe hverandre 2) Banke på motsatt garderobe og spørre etter hverandre og om noen skifter 3) Man må på let rundt i hallen fordi den andre hverken svarer på telefon eller er i garderoben – aka man har mye mer kontroll på hverandre og kan mye lettere hjelpe og avtale med hverandre om man rett og slett er i samme garderobe.
Altså, det er selvsagt mer praktisk å ha rene gutte/jente garderober på den måten at man da slipper å stresse over en eventuell “nipslip” eller lignende i skiftende øyeblikk, men jeg ser personlig ikke på det som et veldig stort problem ettersom man ganske lett kan skifte under en stor genser eller bak en vegg o.l.
Dansingen er også en ganske rar sport på den måten at den er ganske så intim. Det er en sport der man av og til bytter dansepartner for å øve på diverse, og selv om dette er noe vi dansere ser på som den største naturlighet, er det jo eeegentlig litt rart å stå helt inntil en person du kanskje såvidt har møtt! Man holder hverandre i hendene, tar hverandre på kroppen, og har generelt mye fysisk kontakt med de man måtte danse med. I tillegg til dette er de andre danserne i klubben mennesker man er vandt til å se mange dager og timer ila en uke, som man plutselig ikke får treffe lenger.
Poenget var vel egentlig at kontrasten fra hverdagen med så tette bånd med andre dansere til å måtte unngå all fysisk kontakt er ganske heftig. Og det samme gjelder jo jobb og andre sosiale arenaer i livet. Dette er selvfølgelig tiltak vi alle må gjøre nå, og som er helt nødvendige, og også ikke minst noe vi skal klare. Men ikke dermed sagt at det er lett – det er en stor forandring som byr på mange mange utfordringer, så ta vare på de rundt deg!
Livet før og under corona er en ganske stor kontrast, og jeg må innrømme at jeg gleder meg veldig til å komme tilbake til normalen, samtidig som jeg setter pris på mulighetene karantene gir! Prøver å gjøre det beste ut av situasjonen uansett, dette kan tross alt ta litt tid.
Har du funnet deg til rette i karantene situasjonen eller lengter du bare tilbake til hverdagen?
xoxo
