Som danser, eller idrettsutdøver generelt må man regne med og tåle noen vondter her og der. Men i fjor var smertene i leddene mine så uutholdbare at gåturen fra huset mitt og ned til busstoppet var en utfording.. Jeg gikk med støttebandager på begge knærne ganske lenge, og uten dem følte jeg at knærne kom til å gi etter. Smertene var noen dager så uutholdelige at jeg kunne å gråte ut av det blå fordi alle leddene min pulserte i sinnsyke smerter.. Uten at jeg visste hvorfor..Det aller værste var knærne, de visste jeg delvis hvorfor gjorde vondt. Jeg fikk etter et besøk hos fysioterapauten diagnosen jumpers knee. For dette gjennomgikk jeg trykkbølge behandlinger, og smertene ble over tid bedre. På grunn av denne skaden kan jeg fortsatt ikke løpe uten at knærne sier høyt ifra. Men smertene kom tilbake, og begynte også å komme i ryggen og ned i anklene. Jeg var veldig redd for at jeg hadde gjort noe galt og overbelastet musklene eller skjelettet for mye. Selv om knærne mine nok var overbelastet pga dans, styrketrening og løping, var det ikke dette som var tilfelles med resten av leddene mine.
Som sagt var det i fjor smertene mine ble så store at jeg måtte gjøre noe. Etter mye om og men fikk jeg komme til Olympiatoppen for en grundig undersøkelse. Jeg var der sikkert i en time, om ikke lenger. Dette var det første stedet jeg følte at smertene mine virkeleig ble tatt på alvor.. tidligere følte jeg at ingen forsto hvor vondt jeg virkelig hadde det, og når jeg sa ifra ble det liksom klaging. Etter timen på Olympiatoppen hvor jeg ble undersøkt og hørt på ble jeg videresendt flere stedet.. både til sykehuset for å ta scintigrafi og noe som skulle vise seg å være det viktigste funnet, til en manuellterapaut pga et skjevt bekken. I tillegg hadde vi en skikkelig nyttig prat om mentalitet.
Da jeg var på sykehuset var jeg sikker på at røntgenbildene skulle lyse opp som juletrær på grunn av inflammasjon eller lignende i leddene mine. Bildene gjorde ikke det, det var på en siden veldig frustrerende siden jeg da var like langt i å vite hav som var årsaken til smertene, men selvsagt også utrolig lettende! Neste stopp var en manuellterapaut utenfor Oslo. Der undersøkte han i all hovedsak det skjeve bekkenet de oppdaget på Olympiatoppen. Det kom frem at bekkenet mitt var så skjevt at jeg hadde nedsatt funksjon i venstre hofte,og benlengdeforskjell! Bekkenet mitt er i tillegg litt innrotert. Benlengdeforskjellen i tillegg til at jeg tydeligvis er litt plattfot, gjorde at jeg gikk veldig skjevt. Jeg gikk litt innover i både føtter og hofter, noe som ikke setter knær og ankler i noen god vinkel! I tillegg er det ikke bra for noe over heller, fordi det etterhvert forplanter seg oppover.
Så til noe som alltid er like skummelt, bli “knekt og brekt” litt på! Men så fort bekkenet var dyttet på plass og et par nye vaner i hverdagen var innført har ting blitt sååå mye bedre! Noen av endringene jeg har gjort er at jeg kun går i overpronasjons-joggesko, altså joggesko som hindrer at man går innover. Jeg har sluttet å sitte med bena i kryss (det er såååå vanskelig!! Spesielt i overgangsfasen! Forresten så sitter jeg aldri på kne heller, pga av knærne). Normale hofter tåler at man sitter med bena i kors, men siden mine allerede har sklidd ut flere ganger, har jeg valgt å være på den sikre siden. I tillegg prøver jeg å ha lik vekt på hver rompeball når jeg sitter (høres morsomt ut, I know!) og til slutt så måtte jeg faktisk i en overgangsfase passe på at jeg tok like lange skritt med hvert ben. Noe jeg fortsatt må sjekke av og til.
På grunn av det innroterte bekkenet mitt er spesielt venstre hoftebøyer understrekt, og derfor må denne fortsatt tøyes mye. Den er fortsatt litt for stram. Jeg har også såklalt “impingement” i hoften, som gjør at jeg kan få skrikende smerter i hoften dersom jeg får benet i litt feil vinkel, noen som er VELDIG upraktisk som danser!! Men alt har blitt helt utrolig mye bedre!!! Det eneste som jeg til tider plages med er at bekkenet sklir litt ut eller at jeg får veldig vonde smerter i hoften på grunn av impingement. Men det er så lite at det egentlig ikke plager meg lenger!
Jeg fått øvelser å gjøre etter trening for å passe på at bekkenet blir det det skal være, og jeg vet hvordan jeg skal unngå mye smerter i hofteleddet. En hverdag uten smerte til enhver tid er helt vidunderlig!!! helt vidunderlig… Jeg gikk lenge med smerter og trodde at det var helt normalt at noen skulle ha så mye vondt..jeg er tross alt idrettsutdøver og vi må tåle å ha vondt.. Men da det kom til et vendepunkt i fjord åpnet en ny verden seg! Når jeg har vondt i dag, er det en annen type vondt. Det kan absolutt være veldig vondt, men det er gjerne småting som går over veldig fort, eller andre ting som varer over litt lengre tid men med såpass lite smerte at det er lett å leve med!
Som sagt, en hverdag uten konstant smerte er helt himmelsk. Det er viktig å høre på kroppen sin, for en type smerte er feil.. Å være støl, ha litt vondt her og der, ikke noe problem..ikke farlig! Men ringer det noen alarmbeller i hodet ditt…er ikke magefølelsen god.. da er det som regel ikke bra.
Kort sagt, hør på kroppen! Den sier ifra om noe er galt! 🙂 Jobb dessuten men mentaliteten, å være positivt instilt kan hjelpe til med mye!
Animals that approve a painless life! Og forhåpentligvis bringer et smil om munnen din og er starten på en positiv mentalitet!
As a dancer, or athlete in general one must expect and endure some aches here and there. But last year the pain in my joints was so unbearable that the walk from my house and down to the bus stop was a challenge yet .. I went with support bands on both knees for quite a long time, and without them I felt knees came to succumb. The pain was so unbearable some days I could cry out of the blue because my joints pulsed in crazy pain .. Without me knowing why..The very worst was the knees, I partly knew why they were hurting. After a visit to the physiotherapist I got the diagnosis jumpers knee. For this I underwent shockwave treatments, and the pain was over time better. Because of this damage I still can not run without my knees saying stop. But the pain came back, and began to spread into the ankles. I was very afraid that I had done something wrong and overloaded muscles or bones. Although my knees probably was overloaded because of dance, resistance training and running, it was not this that was the case with the rest of my joints.
That said, it was last year my pain was so bad that I had to do something. After a lot of hassle, I got to go Olympiatoppen for a thorough investigation. I was there probably for an hour, if not longer. This was the first place I felt my pain taken seriously .. previously I felt that nobody really understood how bad I felt. After hours at Olympiatoppen where I was examined, I was forwarded several places .. to the hospital to take scintigraphy, and which would prove to be the most important discovery, a manual theraphist because a crooked pelvis. In addition, we had a really useful chat about mentality.
When I was at the hospital I was sure radiographs should light up like Christmas trees because of inflammation or the like in my joints. The pictures did not do it, it was on one side very frustrating since I was then as far in knowing the cause of the pain as before, but of course also incredibly relived not to have inflammation! Next stop was a manual theraphist outside Oslo. Where they investigated my pelvis It became apparent that my it was so skewed that I had reduced function in the left hip, and leg length difference! My pelvis is also slightly rotted inwards.
Leg length difference and the fact that I obviously have a little flat-footed, made sure I walked very skewed. I went slightly inward in both feet and hips, which are not putting knees and ankles in a good angle! In addition, it is not good for the back or upwards either, because it eventually travels upward.
As soon pelvis was pushed into place and a couple of new habits in everyday life were introduced, things have been sooo much better! Some of the changes I made is that I only go in overpronation shoes with good soles, shoes thus preventing one goes inward. I have stopped to sit with crossed legs (it’s soooo hard !! Especially in transition! By the way, I’m never sitting on my knees either, because of the knees). Normal hips can withstand sitting cross-legged, but since mine already slipped out several times, I have chosen to be on the safe side. I also try to have equal weight on each side of my bum when I sit (sounds fun, I know!) And eventually I had to actually in a transition phase make sure I took as long steps with each leg. Something I still have to check occasionally.
Because of it subjected to rotary evaporation my pelvis is particularly left hip flexes underlined, and therefore it must still be stretched much. It’s still a little tight. I also so- called “impingement” in the hip, which allows me to get the screaming pain in the hip if I get leg in slightly the wrong angle, something which is VERY inconvenient in dancing !! But everything has been absolutely amazingly much better !!! The only thing that sometimes comes back, is that the pelvis slips slightly out or I get really bad pain in the hip due to impingement. But there is so little that it really does not bother me much!
I have exercises to do after exercise to ensure that the pelvis stays where it should be, and I know how to avoid a lot of pain in the hip joint. A life without pain at any given time is completely wonderful !!! absolutely wonderful … I went long with pain and thought that it was quite normal for someone to have so much pain..I am after all an athlete, and we must bear to have hurt .. But when it came to a turning point in the inlet opening a new world itself! When I have pain now a days, it’s a different kind of pain. It can certainly be very painful, but it is often little things that pass really fast, or other things that last over a bit longer but with so little pain that it is easy to live with!
That said, an everyday without constant pain is absolutely heavenly. It is important to listen to your body, one type of pain is wrong .. Being stiff, have a little pain here and there, no problem..not dangerous! But if you hear an alarmbell in your head … and your gut feeling is no good .. then it’s usually not good.
In short, listen to your body! It will tell you if something is wrong! 🙂 And when it comes to mentality, be positive! It can help a lot!
Animals That approve a painless life! And brings a smile to your face!