LUNA

MOLLY

FREIA

I dag har vi besøkt gården i familien vår! Jeg har lenge hatt lyst til å ta med Sverre hit, siden stedet har betydd mye for meg i oppveksten. Den drives av mammas søskenbarn. Så lenge jeg kan huske, og så lenge mamma kan huske, har de hatt to hunder, Molly og Freia. Annenhver hund heter et av disse navnene. For to år siden fikk de også en tredje hund, Luna! Som på bildet over ligger utålmodig på armen min og er misunnelig på at Freia får kos!Allerede da jeg var 5 år fikk de nydelige Freia. Hun var litt sjenert, og ikke spesielt glad i fremmede. Men vi gikk overens siden dag en, og siden har det liksom vært oss. Jeg var mye på gården da jeg var mindre, men nå ser jeg desverre ikke så mye til hverken Freia eller de andre hundene.

Freia er jo hele 14 år nå, og hun er ikke fullt så sprek lenger. Det er derfor veldig vemodig å se henne så sjeldent, og dessuten er det sååå vanskleig å reise fra henne igjen.. Men det som er så utrolig vakkert er at hun kjenner meg igjen hver eneste gang jeg kommer inn døren til henne. Vi har alltid et slags “rituale”. Jeg går bort til henne med hånden frem så hun får lukte på meg, så vil hun alltid lukte i ansiktet og i øret, så slenger hun seg på siden og vil ha klapp på magen. 

De andre sansene hennes begynner desverre å svikte litt, og siden hun er såpas sky er jeg alltid litt nervøs for at hun ikke skal kjenne meg igjen..men det er helt utrolig hvor godt hundene husker. Det var liksom ingen tvil i det jeg kom inn i døra, “deg kjenner jeg!” Det er evig kjærlighet fra hundene. Uansett utrolig godt å få kose litt med henne igjen, og håper at det ikke blir så lenge til neste gang!