I oktober i fjor ble jeg veldig dårlig på en tur til Russland og Helsinki sammen med dansegjengen, og konkurransen ble veldig tøff for kroppen min og på kveldene ble jeg liggende på hotellet å fryse med flere lag med klær under dyna.
Da vi kom tilbake til Lillestrøm ble jeg enda dårligere og våknet av at jeg først kokte opp, for å så fryse noe veldig. Nettene var et rene mareritt, med 40 i feber, og Sverre var veldig engstelig for meg siden jeg var så dårlig. Om dagene bare lå jeg på sofaen eller sov, spiste ikke, men prøvde å få i meg litt å drikke.. Jeg holdt ut i flere dager og håpet på at det skulle gå over… Noe det absolutt ikke gjorde, men det ble bare verre og verre…

De kommende dagene måtte den snille treneren min Trine kjøre meg til legevakten på A-hus, hvor jeg fikk beskjed om at ingenting var galt og de sendte meg hjem og ønsket meg god bedring..
Men jeg ble overhodet ikke bedre og var i så dårlig form at det å ta bussen til fastlegen var helt uaktuelt.. Heldigvis kom den utrolig snille kontaktlæreren min og hentet meg og kjørte meg til fastlegen, og det samme gjorde venninnen min Helene, og det setter jeg kjempestor pris på! Det var godt å ha så gode mennesker rundt meg som kunne rekke ut en hjelpende hånd.

Hos fastlegen min ble jeg tatt veldig på alvor og det var ingen tvil og at jeg hadde fått ett eller annet utenom det vanlige..og jeg fikk påvist at det var en virusinfeksjon, men de visste ikke hva det var. Kyssesyke-prøvene kom ut negative, og det gjorde meg veldig lettet! (ettersom kyssesyken er en idrettsutøvers værste mareritt basically)
Etterhvert fikk jeg påvist CMV virus(som gir lignende symptomer som kyssesyken/mononuklose) Da jeg fikk påvist dette hadde jeg vært syk i nesten to uker, og den siste uken med 40 i feber hver dag. Jeg ble såpass dårlig og tappet for krefter at det ble vanskleig å være alene hjemme, og dessuten vanskelig for Sverre som hadde skole om dagene. Han var utrolig flink til å passe på meg, men etterhvert var jeg så syk at en veldig bekymret mamma hjemme i Haugeund fikk meg til å reise hjem.Reisen var utrolig utmattende ettersom jeg ikke hadde noe energi i utgangspunktet. Da jeg endelig kom hjem kom en bekymret mamma og hentet meg på flyplassen.

Hjemme gikk dagene i å ligge på sofaen med høy feber, uten matlyst…uten energi..Dette gjaldt også nettene, hvor jeg måtte skifte sengtøy flere ganger om natten fordi jeg var så varm at jeg svettet gjennom det, samtidig som jeg frøs. Etter et par tunge dager og netter hjemme, ble mamma enda mer bekymret og tok meg med på sykehuset hvor de gjorde ytterlige tester. Prøvene sa det samme som før…ingen kyssesyke…

Etter enda flere dager hjemme på benken, med høy feber, veldig hovne mandler og lymfekjertler tok mamma igjen kontakt med legen, og jeg ble innlagt på sykehuset. På dette tidpunktet hadde øynene mine blitt gule og jeg hadde mistet mye hår. Vi ble sendt på akutt-mottaket hvor jeg ble griunding undersøkt av lege før jeg ble lagt inn. Jeg fikk veneflon, de tok røntgen av lungene og ultralyd av magen. Her fikk jeg endelig påvist kyssesyken(Mononukleose), ikke CVM.

Leververdiene mine var skyhøye og den var betent, og både milt og lever var forstørret. Milten var så stor at det kunne sprekke ved et slag/dunk/brå bevegelse..I tillegg fikk jeg beskjed om å ikke få forhøyet puls,trene osv, fordi dette legger ytterligere press på en allerede sliten/syk kropp. Så dagene ble tilbragt i sofaen. I tillegg hadde jeg så godt som ingen matlyst og raste ned i vekt.. Alt av muskelmasse forsvant og de enkleste ting var veldig slitsomme. men jeg var heldigvis veldig flink til å få i meg mye å drikke.

Jeg var alvorlig syk i nesten to mnd, men jeg var veldig flink til å ligge i ro å gjøre som legen sa. Men uansett var veien tilbake til en aktiv hverdag veldig lang og tung. I tillegg hadde jeg veldig mye å ta igjen fra skolen. 

Jeg flyttet etterhvert tilbake til østlandet for å sakte men sikkert komme meg tilbake til hverdagen. Men fortsatt var all muskelmasse borte og jeg ble veldig fort sliten, og slet veldig lenge med at jeg ble trøtt hele tiden og basically kunne sovne hvor som helst. Dette varte mange mange måneder etter jeg var friskmeldt i den forstand at leveren og milten var på god vei tilbake til sin opprinnelige størrelse. 
Men det smarteste jeg gjorde var å være så flink til å ligge i ro, slappe av og ta det helt med ro som jeg gjorde da jeg var syk. Siden jeg ikke presset meg, slapp jeg unna veldig store ettersykdommer som ME. Vel tilbake på østlandet igjen, begynte jeg på skolen igjen og var på LSKdans og såg på treningene, men klødde etter å danse selv!

Da jeg endelig fikk beskjed om at jeg kunne trene som smått igjen begynte jeg i det små og jobbet meg tilbake i form. I dag merker jeg ingenting til sykdommen takket være godt stell og mye tolmodighet. Det som var værst med sykdommen var at jeg måtte gå fra å ha en utrolig aktiv og travel hverdag til å bare ligge inne…noe som selvsagt tok på fysisk, men aller mest psykisk. I dag er det ca 1 år siden jeg ble ærklert frisk og jeg nyter å være fullt tilbake i hverdagen!
Kyssesyken varierer veldig i varighet og alvorlighet! 

Over ser dere de få bildene mamma tok av meg i perioden, jeg syntes selvsagt ikke det var spesielt morsomt å bli tatt bilder av i perioden, men i ettertid er det ganske interessant å se på bildene… 

Spør gjerne om du har spørsmål om min opplevelse av sykdommen eller annet. Har fått veldig mange spørsmål før og tenkte derfor å dele min opplevelse av den her med dere !

Ønsker dere en fortsatt fin romjul!